These notes don’t have to be useful for anyone but myself.

This was one of the rules I made when starting this Jekyll blog. I recently came across something I wrote after taking a Greyhound from Seattle to Portland in March 2012. I kinda liked this text, so now I’m archiving it here even though it’s in Norwegian and completely off topic.


Stemningsrapport fra Greyhound-bussen

Vi blir bedt om å stille opp i kø en god halvtime før avreise. Sikkerhetsjekken her er ikke ingen metalldetektor, men en vakt som sakte men sikkert prater seg gjennom køen. Vi skjønner ikke helt hvorfor til å begynne med, men det er neppe tilfeldig at han bruker så lang tid på hvert reisefølge. Han har blitt kjent med alle innen bussen er klar for ombordstigning.

Familien bak tar farvel med gamlemor og sønn som skal hjem til LA. De syns det er artig at vi kom hele veien fra Norge og at vi nå skulle ta en Greyhound for første gang. Moren snakker bare spansk, men smiler bredt. Det er ellers en broket forsamling passasjerer. Jeg ser en jeg kunne sverget på å ha sett i Sons of Anarchy. Det er ikke rikfolk som reiser med Greyhound. Men en ung dame har høye heler, er altfor velfrisert og holder vesken på underarmen som bare fjongedamer kan. Hun skiller seg veldig ut og ser ikke særlig tilpass ut. Vi passer derimot fint inn med våre hettegensre og det er helt ok.

Vi er heldigvis langt fremme i køen og kaprer setene med best utsikt på andre rad. Der ser vi både ut både foran og på siden. Før S kommer ombord er det en dame i 50-årene som spør meg om jeg reiser alene. Det gjorde jeg jo ikke, men hun finner en annen jente å slå seg ned ved siden av. De fleste damene setter seg helt foran i bussen.

Verdens hyggeligste bussjåfør heter Roger og ønsker oss velkommen ombord. «Is everybody comfortable?» Guttene bak drar en spøk om at de savner håndjern og kjettingene på denne turen. De har ingen bagasje, bare noen få ting i enten papirpose med navn på eller i en stor gjennomsiktig zip-lock-pose. De går i hvite T-skjorter og grå bukser som vi antar de har fått utlevert som et «sivilt antrekk».

Toalett er bakerst og Roger ber menn om å løfte opp ringen og alle om å ta ned lokket. Da ventileres det nemlig ut istedenfor inn, noe vi alle har en felles interesse av. Røyking, alkohol og andre rusmidler er strengt forbudt. «Hvis du har tenkt å bryte dette forbudet, så ta først en kikk ut vinduet og se om der er her du har lyst å forlate bussen.»

Roger ber oss ta vare på oss selv, holde fast i noe om vi reiser oss og være forsiktig. «No tumbling allowed!» Det er god stemming i bussen. Vi ler av sjåførens hyggelige formaninger og alle småprater seg i mellom etterpå. Damen som ikke ville sitte alene, slår nå av en prat med fengselsfuglene over midtgangen.

Første stopp er Tacoma. Flyplassen her heter Sea-Tac for Seattle-Tacoma og ligger midt mellom disse to byene. Vi har ikke kjørt så langt, men flere går av her og noen nye kommer på. Et ungt par i tenårene er gode kandidater til vår forestilling om ungdommene som rømmer hjemmefra på en Greyhound. De skal sikkert gifte seg i Las Vegas.

Foran sitter en dame som forteller hele sykdomshistorien til jenten ved siden av. De kjenner ikke hverandre. Seinere er hun kommer til ektefelle nummer tre i livshistorien. Jeg syns hun ser bare litt eldre ut en oss.

Vi får en liten rundtur i Olympia på vei til stasjonen. En mann i 60-årene går av her, med litt bagasje og en bukett selvplukkede gule blomster i avispapir. Han ser glad ut, vi tror han skal besøke kjæresten.

På en bensinstasjon stopper vi for en rastepause. «Don’t wander off now. We don’t want to leave anybody behind, but we can’t wait for you. So just 10 minutes, folks.» Med den stemmen må han ha jobbet i barne-tv i et tidligere liv.

Kelso er nest siste stopp på ruten og ikke akkurat verdens navle. «This is just a quick stop. Don’t get off the bus - unless you want to stay here.» Damen foran oss skal av i Kelso og kan forsikre alle at de ikke ønske å bli strandet her. En av fengselsfuglene ringer sin mor og forteller at han straks er fremme. Mange dager seinere tenker jeg fortsatt på ham og blir glad for at han hadde noen å ringe og at det var noen som hentet ham.

Fremme i Portland! Hele bussturen tar litt over fire timer. Vi kjørte fra Seattle klokken 13.10 og kommer fram til Portland klokken 17.20. Vi har sett mye motorvei. Landskapet kunne kanskje vært på østlandet et sted, men trærne er høyere og feltene breiere. Også er det et par andre innslag langs veien som gjør at det slettes ikke ligner Norge: våpenutsalgene, trailerparkene der folk bor og store roterende lysskilt med savnede barn.